Utstilling Kunstbanken – Hedmark kunstsenter

Poesi og konstruksjon

Intuisjon og rasjonalisme oppfattes gjerne som motsetninger. De poetiske og de konstruktive innfallsvinkler settes gjerne opp i mot hverandre; i kunst historien er det vanlig å se på romantikk og klassisisme som polariteter.

Men i det rasjonelle ligger også kimen til det antirasjonelle. Slik kan de irrasjonelle trekkene i Bjørn Terje Nygaards konstruktive univers forklares.

Studiene ved Kunstskolen i Trondheim (1977-1978) førte Nygaard i kontakt med en akademisk billedtradisjon med fremtredende billedkunstnere som Lars Tiller (1924-1994), Roar Wold (1926-2001) og Ove Stokstad (f. 1939) - alle kunstnere som særkjennes ved et billedbyggende formspråk. Tiller og Wold var de tydeligste eksponentene for Gruppe 5’s akade miske grunnholdning. Ove Stokstad ledet grafikkavdelingen på kunstskolen.

Men hans hovedlærer på kunstskolen, Georg Suttner (f. 1922), tilførte ham andre verdier knyttet til et intuitivt og ekspressivt maleri. Og i de fire årene Nygaard gikk på Statens Kunstakademi i Oslo fra 1978 til 1982 hadde han Knut Rose (1936-2002) som professor, en av Norges få uttalte surrealister, og også en av Norges mest raffinerte malere. Selv om Rose var reservert av vesen, nøt han stor respekt blant sine elever. Han var en seriøs lærer. Hans malerteknikk og fargebruk gjorde inntrykk på Nygaard.

Den akademiske kunsten har aldri stått sterkt i Norge. I nyere tid var det 1920-årene som bar preg av klassisismens jærtegn. Den konstruktive skole ble styrket av den danske maleren og kunstteoretikeren Georg Jacobsen ( 1887-1976) som virket som ekstraordinær professor ved Statens Kunstakademi i Oslo fra 1936 til 1940. Han ble ført til Norge i 1935 i entusiasme. Men selv om arven fra Georg Jacobsen hadde sine tilhengere, kom skolen i miskreditt etter krigen. Den ble oppfattet som å stå i motsetning til de modernistiske kunstformene som befestet seg på 1950- og 1960-tallet.

Kampen om den abstrakte eller nonfigurative kunsten var hard i Norge. Dens fremste kjennetegn var naturabstraksjoner. Lyrisk abstraksjon – slik vi for eksempel ser det i Jakob Weidemanns (1923–2001) malerier – stod sterkt her til lands. De akademiske innfallsvinkler var det få som brød seg om.

Flere av Bjørn Terje Nygaards nye malerier er monumentale. Hans verk er imponerende takket være deres størrelse, format og velavveide oppbygging. Nygaard har i hele sitt liv som profesjonell kunstner vært fascinert av de store og krevende formater. I hans siste bilder går et hvilende langformat igjen. Kunstnerens malerier er fasttømrete reisverk. Billedflatene består av sammenvevde lagdelinger. Det velordnete, avbalanserte og rolige ligger som en mal i Nygaards billedverden.

I sin reneste form preges Nygaards seneste malerier av horisontale, tilsynelatende ensfargede felt, som i Kveld (2010), som måler hele 1,87 x 2,35 meter. Bildet er delt opp i fire horisontale lag, og det er avgrenset og konsentrert igjennom vertikale markeringer på venstre og høyre side. Kunstverket domineres av et koboltblått parti med et svart felt under og et blåfiolett felt over. Det grønngule feltet øverst fremhever de blå nyansene i bildet. Alle fargeflatene er avtonet og avstemt til hverandre og de har en transparent karakter. Den laserende malermåten har sitt motsvar og forutsetning i Nygaards tidligere ekspressive og tildels pastose malermåte. Men selv et så klart strukturert og harmonisk bilde som Kveld inneholder udefinerbare spenninger – ikke minst gjennom kunstnerens fine fargebruk.

Kveld har likhetsrekk med det langstrakte maleriet Form (2006-2010) og også med serien malerier som alle er fast oppbygde strukturer sammensatt av flere kvadratiske flater. Billedtitler som The Wall (2009) og Katedral (2009) sier mye om intensjonene bak disse verkene: De er alle som murt opp på en fast måte, men soliditeten brytes av bildenes lyspoesi. Spennende varianter av dette temaet er Oase (2009) og I feel Pago Pago (2010). I førstnevnte maleri er den fasttømrete strukturen løst opp i en lekende og lysskimrende mosaikk. Nygaard vokste som barn opp i havnebyen Pago Pago på sydhavsøya Tutuila i amerikansk Samoa; bildets stakkato rytmer og glade, lysende farger vitner om barndommens paradis.

I Nygaards mest ambisiøse konstruksjoner, som det store Blå konstruksjon, Konstruksjon av en annen virkelighet og Memories from a scrapbook, alle svært store arbeider, og alle fra den aller siste tiden, deles flaten opp av et intrikat reisverk. Det kan synes som om det spinkle reisverket er ment å holde orden i en kaotisk verden som består av myriader av gjenstander og hendelser – brokker i en surrealistisk virkelighet. Nygaards mektige, konstruktive billedverden har en referanse i maleriet til en av Norges fremste, moderne malere, Leonard Rickhard (f. 1946). Men mens Rickhards surrealistiske konstruksjoner tar sitt utgangspunkt i anti-krigs tematikk, er de antirasjonelle trekkene i Nygaards kunst av en allmenn karakter.

Bjørn Terje Nygaards nye malerier er storslagne og ambisiøse. De er maleriske. Kunstnerens arbeider er fast komponerte og malt i rolige valørtoner; helhetsinntrykket er vakkert og harmonisk. Det er først ved nærmere ettersyn at kunstnerens verk avslører en underliggende og mer foruroligende verden. Nygaards kunstverk bygger på to tradisjoner som understøtter og fremhever hverandre. De iøynefallende rasjonelle og konstruktive trekkene i hans kunst har betinget verdi; de poetiske sidene gis dimensjon og dybde igjennom det irrasjonelle og udefinerbare. Det lekende og skjønnhetssøkende i Nygaards kunstneriske univers har andre sider enn de vi umiddelbart ser.

Svein Thorud

Konstruksjon av en annen virkelighet
Blå konstruksjon
Memories from a scrapbook
Kveld
Oase
I feel pago pago
Form
The wall
Katedral
San Quentin 61